Tidlig på 1970-tallet i friidrett er en ekstremt interessant tid. Teknikken til de fleste idretter er ennå ikke avgjort, og idrettsutøvere finner stadig på nye metoder. Hva er den beste teknikken for stavhopp eller høyhopp?; Hvordan kaste spyd eller diskos mer effektivt; Svarene på disse spørsmålene ble søkt under lekene. Den mest kjente av innovatørene er Dick Fosbury, den olympiske mester i høydehopp fra 1968. Det var han som oppfant Fosbury flopphopp - stilen med å gå over underarmen med ryggen fremover, som nå brukes av alle idrettsutøvere. Før Fosbury-floppen, hoppet ble gjort med føttene fremover. En annen innovatør var Tuariki Delamere, en New Zealander fra University of Washington. Delamere oppfant en ny måte å hoppe på og kalte det 'saltomortale' (Tuba). Han brukte først denne teknikken på Commonwealth Games i 1974 i Christchurch, New Zealand. Selv om han hoppet en distanse på 8,40 meter, det var hendene hans som forrådte ham da han la dem på sanden. Så hoppet ble regnet til 7,70 meter. Salto er mer mekanisk effektivt, ettersom frastøtningsvinkelen under et slikt hopp blir større. Dessverre samme år, det internasjonale forbundet forbød enhver rotasjon under lengdehopp, som farlig for helsen til idrettsutøvere. Denne begrensningen er fortsatt på plass i dag (Artikkel 30.1.3 i World Athletics-konkurransereglene).