I 1940, New York var allerede et verdenshandelssenter, kultur og industri. På den tiden, New York hadde en befolkning på rundt 7,5 millioner, gjør den til den største byen i USA. Den store depresjonen på 1930-tallet var over og byen begynte å vokse og blomstre igjen, hovedsakelig takket være statlige programmer og industriell utvikling, som ble forsterket etter andre verdenskrig. Finanssektoren på Wall Street var allerede dominerende på den tiden og New York var sentrum for bank og investering, et faktum som sikret henne en sterk økonomisk stilling.

Under andre verdenskrig, byen ble et viktig senter for militær produksjon. Mange fabrikker i og rundt New York ble omgjort til å produsere militært utstyr, som ga jobbmuligheter og stimulerte økonomien. Infrastrukturutvikling ble støttet av regjeringsprogrammer som New Deal, som tillot bygging av offentlige bygninger, veier og broer.

Samfunnene var svært forskjellige – New York var hjemsted for mange innvandrere fra Europa, men også afroamerikanere som kom hit fra sør i landet for bedre levekår og arbeidsmuligheter. Her ble det opprettet kulturelle og etniske nabolag, som Little Italy, Chinatown og Harlem, som ga byen et flerkulturelt preg.

1940 så også begynnelsen på gullalderen til Broadway-musikaler, og byen ble USAs kulturelle sentrum, med en blomstrende musikk, film og litterær scene. På den tiden, Harlem var fødestedet til afroamerikansk kultur, spesielt jazzmusikk, som ble en av USAs viktigste kulturelle eksportvarer. New York ble drevet av handel, industrien, økonomi og kultur, som sammen skapte energien og karakteren som gjorde New York til 'byen som aldri sover'.